Alt Om Saltstraumen

En samling med stein på en bergknaus - du vil kanskje si at den like gjerne kunne være naturlig. I alle fall ikke på noen måte et imponerende kulturminne. Likevel er dette et minnsmerke over et menneske, en mann eller kvinne som har vært minst like viktig i den store sammenhengen som deg og meg. Et merke etter et menneske som har gjort sitt til å forme det samme samfunnet vi nyter godt av i dag.

De etterlatte har verdsatt den døde og bygget dette merket, godt synlig og med godt utsyn.

De laget et minnesmerke som siden ble en del av landskapet der den døde levde, en evig påminnelse til rastløse nåtidsmennesker om  at vi deler omgivelsene med både forgjengere og etterkommere.

I dag kjenner vi ca. 33 gravminner langs Saltstraumen. Arkivopplysninger forteller at det tidligere var flere graver, men det totale antallet var neppe mer enn femti. Vi vet lite om disse gravene, men det er rimelig å tro at de eldste er fra de første århundreder e. Kr. Drapet på Raud og raseringen av høvdingesetet var et hardt slag mot hedenske skikker, og det er vel tvilsomt om det ble mange røysbegravelser etter ca. år 1000- Gravene er dermed fra et tidsrom på 500 til 1000 år.

Enkel hoderegning forteller oss at ikke alle har fått en slik grav. Gjennomsnittlig er det 10 - 20 år mellom hver røysbegravelse. Dette kan tyde på at bare 1 - 2 personer i hver generasjon fikk en slik begravelse. Kanskje bare husbond og husfrue?

Av naturlige årsaker var det etterkommerne som reiste gravminnet. Var det kjærlighet og respekt for den døde som fikk menneskene til å slepe lass etter lass med strandstein opp på nakne bergknauser? Vi har liten grunn til å tvile på at dette var en viktig grunn til at røysene ble bygget. Likevel er det klart at gravminnene styrket de som arvet både sosial posisjon og jodisk gods. Mange gravminner var tegn på tyngde og tradisjon. Ved å vise til mektige forgjengere kunne arvingene befeste sin egen stilling som viktige personer i samfunnet.

For et rastløst øye kan en gravrøys virke sammenrasket og tilfeldig. Ser vi nærmere etter, kan vi mange steder oppdage detaljer som forteller om omsorgsfull utforming - f.eks. en velordnet rekke av stein langs foten av røysa. Den store røysa på Straum er omgitt av en vid steinlegning, og har form som en "omvendt suppetallerken". Røysene er oftest også plassert med omhu - på høyder der de tegner seg skarpt mot synsranden. Når de var nylagte og lyste av blank, gråhvit stein, må det ha vært vakre monumenter - "Skulpturlandskap Nordland" har lange tradisjoner.

Gravene langs straumen understreker betydningen av ferdselen gjennom sundet i jernalderen. Kontrollen av ferdselen i straumen var en viktig kilde til makt og innflytelse. Av samme grunn ble det bygget mange militære stillinger langs Saltstraumen under siste verdenskrig. I en av gravrøysene på Ripnes kan du se sporene etter en tysk maskingeværstilling. Dette er selvsagt grovt skadeverk. Likevel er oss gravrøysenes strategiske beliggenhet i forhold til ferdselen gjennom Saltstraumen. Til sammen er jernaldergrav og krigsminne et uttrykk for lange linjer i historien.

På gravrøysen på høyeste toppen ovenfor Ripnes vil du finne forrustede spiker, madrassfjærer, bruskorker og smeltet glass, trekull og brent stein. Tilgrising og skadeverk? Nei, også dette er et kulturminne: branntomta etter jonsokbålet, den årlige feiringen av årets lyseste natt.

Gravplasser har en spesiell virkning på menneskene: Et møtested mellom forgjengere og etterkommerer, mellom vår verden og der overnaturlige. Vi har neppe dekning for å hevde at det er en direkte forbindelse mellom jeraldergraven og jonsokbålet. Men feiringen av midtsommer og solsnu bærer i seg tradisjoner som har røtter i vår tidligste historie. Det er ikke urimelig å tenke seg en indirekte sammenheng mellom den minst 1000 år gamle graven og jonsokbålet i vår tid.

I mange gravrøyser er det spor etter brannbegravelser. En hedensk begravelse må ha vært en vakker seremoni, en verdig avskjed for et menneske løst fra sine jordiske plikter. For eksempel en vinterdag med blått lys over fjorden, et menneske som var deg nær i sin beste stas, men taus, blek og uvirkelig stille. Et siste (eller foreløpig?) farvel til en kjær i det viltre og fresende gnistregnet mot den blå siluetten av Børvasstindan...

 

Velg språk

Månen

Månen nå

Copyright © 2006-2017 - www.saltstraumen.info
Alle rettigheter reservert.