De første menneskene

Dersom du ferdes i skog og mark ved Saltstraumen rundt 1986, ville du muligens ha møtte en ung, litt ubarbert mann i tykk, brun genser. Om denne mannen hadde fjellsko med røde skolisser, kunne du være temmelige sikker på at det var arkeologistudent Mart. Haugli - oppdageren av de aller eldste boplassene ved Saltstraumen.

Du lurer kanskje på hvordan han kunne finne sporene etter steinaldermenneskene - noen usle små steinfliser i hele dette veldige området?

Det beste holdepunktet for å finne steinalderboplassene er selve landskapet. Landskapet er det samme  i dag som i steinalderen, bare at havnivået var høyere. Metoden Mart. Hauglid brukte, går ut på å streke opp høydekurver på kart - tilsvarende en strandlinje i steinalderen. På denne måten kan en studere steinalderlandskapet, og tenke seg til hvor det var gode fiskeplasser, naturlige havner og lune sletter. Slik kan arkeologen sette ring rund steder som var gunstige for steinaldermenneskene. Den neste delen av jobben er å undersøke de beste stedene nærmere. Steinalderfolket røper boplassene sine ved mengder av steinfliser, dels avfall fra produksjon av steinredskaper, dels kasserte kniver, spisser og skrapere av stein. Alle etterlatte saker av tre, bein og skinn er borte, en sjelden kullbit er alt som er tilbake.

Ørsmå forkullede rester av bjørk fra boplassen "Evjen 3" er datert ved 14C-metoden til ca. 9600 år før nåtid. Dateringen passer godt med alderen på havnivået ved boplassen.

De første menneskene i Norge

Resultatet av hauglids kartlegging ved Saltstraumen og på Tverlandet ble 12 funnsteder, de fleste boplasser. Alle er trolig mellom 9 500 og 10 000 år gamle. Det er gjort mange funn langs norskekysten fra denne tiden, men ingen er beviselig eldre enn Saltstraumenfunnene.

Boplassene finnes først og fremst i kystområdene, og tyder på at menneskene hadde sjøfangst som viktigste levevei. Store deler av norskekysten var isfri allerede for 13 000 år siden. Her var rike fangstmuligheter i siste del av istiden. Derfor er det merkelig at vi ikke har funnet spor av mennesker som er eldre enn 10 000 år gamle. Mennesker har helt sikkert streifet i dette landskapet, men like sikkert er det at den egentlige befolkningen av landet ikke skjedde før etter 10 000 år før nåtid. Men så har til gjengjeld innvandringen skjedd i høyt tempo. Alt tyder på at alle deler av kysten, fra Østfold til Varanger, ble befolket i løpet av noen få hundre år.

Ny næring i nord

Hvorfor kom ikke menneskene tidligere? "Forsinkelsen" kan skyldes at våre stamfedre på de nordeuropeiske slettene under istiden ikke hadde interesse av eller evne til å livberge seg av sjøfangst. Det er gode levevilkår for fangstfolk i kystområdene, men det er en levevei med høy risiko. Sjøfangst i arktiske strøk er ingen spøk. Isfangst krever ferdigheter og utstyr vi ikke kan ta for gitt at istidsjegerne på de nordeuropeiske slettene hadde. Muligens er det en viktig sammenheng mellom utviklingen av et levesett basert på sjøfangst og innvandringen til Norge. Sjøsterke skinnbåter er et kritisk punkt. En kunne alltids komme seg til Norge, men neppe leve godt her uten gode båter. Utviklingen av ferdigheter, farkoster og fangstredskaper tilpasset sjøfangst kan ha vært en terskel som "forsinket" den tidlige bosettingen langs norskekysten. At befolkningen av de arktiske kystområdene i Nord-Amerika har et liknende forløp, kan tyde på at denne forklaringen har noe for seg.

Teknologiske utfordringer

De første menneskene hadde en redskapskultur der flint var viktigste råstoff til odder og egger. I Norge finnes bare flint som isfjell har rusket med seg fra Sør-Skandinavia. Lengst i nord er det vanskelig å finne flint. For å forme bergartene det var tilgang på her, måtte en ty til andre teknikker og nye redskaper. Funnene fra Saltstraumen er spesiellt interessante i denne sammenhengen. Her er det knapt nok funnet en eneste gjenstand av flint, og ingen redskaper som likner dem vi kjenner dem vi kjenner i flint. Derimot er funnet betydelige antall med tilsynelatende tilfeldige fliser av bergkrystall, kvarts og kvartsitt på boplassene. Stikkprøver tyder på at noen boplasser rommer tusenvis av slike steinfliser. Dette er et viktig poeng i avhandlingen til Mart. Hauglid om Saltstraumfunnene. Han har vist at mange av disse tilsynelatende steinflisene har odder og egger som gjør dem velegnet til både kniver, pilspisser, syler, hoggjern, økser, mm. Muligens er dette måten menneskene har taklet det teknologiske problemet flintmangelen medførte; Å velge ut egnede stykker blant et stort antall mer tilfeldig tildannede steinfliser.

Et hovedsted på steinalderkartet

Mart. Hauglids pionerarbeide har gitt oss et skarpt glimt av de første menneskene ved Saltfjorden. Men vi vet mindre om utviklingen gjennom de mange tusen år frem mot jernaldersamfunnet.

Mange funn er kommet for dagen ved tilfeldig jordarbeide, oftest fiskesøkker, slipte økser og kniver, spydspisser og pilspisser - redskaper som er lette å oppdage. Under forberedelsene til dette heftet ble det tatt stikkprøver på flere av disse funnstedene. Her ble det funnet alle de spor vi forbinder med boplasser: mørke jordlag med trekull og aske, brent stein og bein, steinfliser, og biter av kasserte redskaper. Noen redskaper var i perfekt stand og hadde fortsatt gjort nytten om de måtte. I løpet av noen dagers feltarbeide kunne vi påvise 6 nye boplasser ved Saltstraumen.

Alt tyder på at de første menneskene hadde kommet for å bli. Om en gikk metodisk til verks, ville en nok finne boplasser langs alle tenkelige strandlinjer i landskapet langs Saltstraumen. De rike og stabile ressursene i farvannet omkring Tverlandet gjorde straumen til et naturlig kjerneområde for steinalderfolket. Dette var nok stedet for de faste boplassene, sentrum i et nettverk av leirplasser og fangststasjoner. Saltstraumen var helt skkert et hovedsted på steinaldermenneskenes norgeskart, sannsynligvis kjerneområdet i et steinaldersamfunn sitt territorium. Der er ikke urimelig om det urgamle områdenavnet "Salten" har sitt egentlige utgangspunkt i det livskraftige steinaldersamfunnet ved Saltstraumen.